Etter at besøket vårt i Nord-Rhone var over så satte vi stø kurs mot Beaujolais, knappe to timer lengre nord. Der Nord-Rhone fremstår rakrygget og seriøs med lang og tradisjonsrik historie så oppleves Beaujolais som en region med lavere skuldre, mer fokus på nuet, men allikevel med fremragende vin og topp folk.
Årets aller ferskeste vin er nå tilgjengelig på vinmonopolet. Den tredje torsdagen i november så slippes disse vinene med stor brask og bram, og det har vært en stor kommersiell suksess for regionen i over 60 år. På et tidspunkt tok allikevel Beaujolais Nouveau så mye fokus at det holdt på å ta helt knekken på regionen som leverandør av kvalitetsvin.
Jeg må innrømme at jeg er en smule betatt av Elisabetta Foradori. Denne grasiøse, elegante og særdeles talentfulle vinmakeren som nærmest egenhendig bærer regionen Trentino på sine skuldre. Med Dolomittene ruvende i bakgrunnen håndterer hun 26 hektar vinmark på biodynamisk vis, og i kjelleren finner man store eikeliggere, amforakrukker, sementfat og tanker i rustfritt stål.
Jeg var nylig på en fem dagers hedonistisk vinreise i regionene Nord-Rhone, Beaujolais og Jura. Vi inntok Rhonedalen først, og med elven som har navngitt dalen på den ene siden og tidvis stupbratte vinmarker på den andre siden var det en fornøyelig biltur i vår innleide Peugeout ned til hotellet i Tournon-sur-Rhone. Med utsikt til det mektige Hermitage-fjellet som lå rett over elven og en plassering mer eller mindre midt i regionen var dette et perfekt utgangspunkt for videre oppdagelser.
Blomkålen leverer nytelse nesten uansett hvordan du tilbereder den. Så lenge du ikke bare hiver buketter i vann og overkoker de, så er blomkålen en strålende grønnsak. Noe av det beste jeg har smakt fra denne kålblomsten var i sommer når Dag Tjersland på Baltazar bakte de hele i ovnen og dekket de med en bechamelsaus med steinsopp. Helt sinnsykt digg. Men det får bli neste oppskrift, nå er det bare en traust suppe jeg har å tilby.
Med fare for å gjenta meg selv; Spania ass. Det er meget mulig at det kun er jeg som er sent ute, men det kommer så mye god vin fra dette landet nå at det er vanskelig å holde følge. Den nye generasjonen vinmakere har lagt de amerikanske eikefatene ut på Finn.no, hovedfokuset er flyttet fra kjelleren til vinmarken og ren frukt og lokal typisitet er på agendaen.
Jeg var nylig på en smaking med Tysklands kjekkeste vinbonde, bedre kjent som Philip Wittmann. Det er ingenting som slår smakinger med produsenten tilstede, og når kvaliteten i glasset i tillegg er på det nivået Wittmann alltid leverer så er det nødt til å bli bra. En liten shout-out må også gis til Genki, restauranten der smakingen ble avholdt, de diska nemlig opp med noen småretter som rett og slett var jæskla digg. Tommel opp, kudos, I’ll be back. Men tilbake til Wittmann, tilbake til Tyskland og til Rheinhessen.
Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å lage en ganske klassisk ribbe, men med litt vri på tilbehøret. Det var allikevel et ønske fra andre familiemedlemmer om å gjøre det enda litt frekkere. Så da ble det en asiatisk vri på det hele, og det ble faktisk helt sjukt digg. Saftig og mørt svinekjøtt med intense smaker av ingefær, koriander, hvitløk, soya og mye annet godt.
Shit påmmfritt som jeg gleder meg. Ny høst og ny vintur. Denne gangen skal jeg besøke det nordlige Rhône, jeg skal til Beaujolais og jeg skal til Jura. Hele reisen skal ledsages av to fisefine herremenn og sammen skal livet nytes fem dager til ende. Heia vintur.
Det som er gøy med bursdager er at de har en tendens til å komme med jevne, årlige, mellomrom. I år som i fjor så feiret vi min gode venn Eirik sin fødselsdag ved Mjøsas bredder. Og som ved alle andre sosiale anledninger der mannen med stor M er dirigent så blir resultatet framifrå.
Der jeg som regel tipser om og anbefaler vin så går jeg med denne flasken hardere til verks. Denne vinen er bredt tilgjengelig og svært fornuftig priset, så jeg forventer faktisk at den kjøpes inn. Jeg kan til gjengjeld garantere deg en stor sanselig nytelse og et nytt geografisk vin-vennskap. Tenk at høstens største vinopplevelse skal komme fra druer som er dyrket på Tenerife. Det hadde du ikke forventet.
Selv om høsten har tatt over for i år så kan man ikke bare spise gryteretter og drikke kraftige rødviner. Noen ganger er det en sommerlig, lettdrikkelig og forfriskende hvitvin som frister. Enten for seg selv, eller til en passende rett med sjømat eller kylling. Denne sjarmerende portugiseren laget på druen alvarinho er perfekt for oppgaven.
Det er ikke så mange viner som kommer med en advarsel ved prisskiltet, og som blir fulgt opp med spørsmål fra betjeningen om man vet hva man er i ferd med å kjøpe. Det kommer nemlig ikke så tydelig frem på selve flasken at det er en riktig så intens og florpreget go’bit man er i ferd med å ta med seg hjem.
På min oppdagelsesferd etter gode vinopplevelser så kom jeg over noe ordentlig snacks her om dagen. En trio røde vidunderligheter fra produsenten Uwe Schiefer. Han holder til i Burgenland i Østerrike, og druen som er benyttet er blaufränkisch. Om denne velklingende druesorten er ukjent for deg så kan dette være en strålende start på et nytt og følelesladet bekjentskap.
Lasagne er en klassiker, og selv om dens popularitet fra 90-tallet ikke har blitt opprettholdt så er det jo fortsatt digg. Det er overhodet ikke vanskelig å lage det godt, men det tar litt tid om man skal gjøre det skikkelig. Litt av klassikerstatusen kommer jo også av at barna elsker det, og jeg tror denne utgaven vil falle i smak hos både store og små. Det gjør den her hjemme i det minste.
Nesten uansett hva man driver med så er det noen som er flinkere på området. I visse tilfeller så kan jo det være en tung ting å erkjenne, men når det kommer til en interesse innen f.eks. vin så er det helt strålende. Det gjør at man alltid kan se til de kunnskapsrike og få tips til hva man bør drikke, sjekke ut eller lese seg opp på. Takk og pris for det.
Okey, det er en sannhet med visse modifikasjoner. Skal jeg slutte i jobben, stupe med hodet først inn i restaurantbransjen og servere vin for lønna? Nei, det toget har nok gått. Men det jeg skal gjøre er å sette meg et halvt år på skolebenken på Kulinarisk Akademi og forhåpentligvis ende opp med bestått eksamen, drueklase-pin og den ganske så fænsi tittelen sommelier, eller vinkelner om du vil.
Kino har jeg gått på alene siden videregående. Kafé-besøk, en pizza her og en burger der. Alene, null stress. En full 7-retters med vinmeny over 3 timer derimot hadde jeg aldri gjort alene, men fredag som var så gjorde jeg nettopp det, på nyåpnede Galt på Frogner i Oslo, og det var helt fantastisk. Maten, vinen og servicen bidro selvfølgelig sterkt til den gode opplevelsen, men alt ble på en måte forsterket ettersom alt fokuset kunne rettes mot det sanselige. Dette skal gjentas.
Confiterte andelår er aldri feil. Det er så smaksrikt, fett og digg at smaksløkene blir viltre bare av å tenke på det. Aller best blir det om man confiterer de selv, men det er faktisk overraskende høy kvalitet på flere av de ferdige utgavene også. Fordelen som forbruker er at maten da er ferdig på 20 minutter, kontra flere timer. Som småbarnsfar kan man like det iblant. Da vagger plutselig andelårene fra helgemåltidet til hverdagsmaten.