Druen nebbiolo er best i klassen hva gjelder kombinasjonen parfymerte og elegante aromaer på duft og rå knyttnevekraft i munn. Denne utgaven derimot er druetypisk og forførende på nesa, men langt mer skånsom i munn. Mye takket være en svært kort maserasjonstid så har du her en særdeles saftig og fruktdreven nebbiolo. Særs nytbart.
Ovnsbakt ratatouille ass. Wow, det ble pokker så godt. Jeg har tidligere stort sett laget det i panne på en halvtimes tid, og det har vært godt, men dette tok kaka. Ekstremt mørt, dype smaker, rett og slett knalldigg.
Julian Haart er noe så sjeldent som en ung kokk fra en restaurant med 3 Michelin-stjerner som la fra seg kokkekniven og plukket opp beskjæringssaksa. Altså, han sluttet som kokk og begynte som vinmaker. Første årgang var så sent som i 2011, og dagens flaske er fra 2015. Uten at jeg har spist maten hans så kan jeg ikke skjønne annet enn at han må være like flink med druer som han var med kjøtt og fisk.
Det begynner å bli noen uker siden jeg ble kontaktet av MatPrat i forbindelse med deres eminente podcaster om mat og matbabling. De skulle lage en utgave om grill og bbq og lurte på om jeg hadde noen timer til overs og om jeg ønsket å bli med. I tillegg til heder og ære skulle jeg få 1 million kroner og gratis kjøtt resten av livet. Så ja, dette innlegget er i høyeste grad sponset.
Burgund. Som vininteressert er dette et område det er umulig å komme utenom. Tilholdssted for verdens mest elegante, eksklusive og myteomspunnede viner. Et mylder av produsenter og vinmarker. Viner jeg selv har lagt min elsk på, og som jeg nå endelig skulle få besøke opphavet til. Det ble tur til Burgund.
Jeg har nok sagt det hundre ganger før, men risotto er så jæskla nice. Man vipper det sammen på en liten halvtime, legger til et protein og maten er klar. I dag slang jeg inn noen urter mot slutten av koketiden og pannestekte litt laks. En soleklar favoritt hos de små.
Ganevat jobber biodynamisk og bruker minimalt med svovel om noe i det hele tatt. En kultprodusent med røtter tilbake til 1650, virkelig en av foregangsfigurene fra ny-hippe Jura. Denne flasken er en leken rakker med rødt drueinnhold. En miks av Gamay, Poulsard og Trousseau.
Hipt eller ei, gjort riktig er svinenakke i mange små revne biter helt episk godt. Lav temperatur over lang tid, eksponert for røyk, dynket i saus og krydder og momsa innpå med coleslaw og buns. Klassisk amerikansk BBQ. Umulig ikke å like. Jeg ville definitivt mekka dette i helgen hvis jeg var deg.
Rekk opp hånda alle som har kost seg med en flaske eller to laget på druen Kerner den siste uken. Se der du, det var ikke så mange. Før jeg poppet denne flasken så måtte jeg også ha holdt hånda i ro. Vinmonopolet flommer heller ikke akkurat over med kerner, men legendariske (ikke nødvendigvis i positiv forstand) Blue Nun inneholder noen prosent av denne druen, den er heldigvis ikke sammenlignbar med denne go’biten.
Domaine du Pelican har med vinene fra 2014 levert sin tredje og muligens beste årgang så langt. Dette er den smått legendariske produsenten Domaine Marquis d’Angerville fra Volnay i Burgund sitt Jura-prosjekt, og med 15 hektar vinmark så er det allerede på størrelse med det de har i Burgund.
Fisk er digg. Og tilberedt hel så ser det ganske frekt ut også. Jeg fant en fin ishavsrøye i fiskedisken som var akkurat stor nok til å fore meg og frua. En enkel grønnsaksmix bestående av potet, asparges og sukkererter så var et forholdsvis enkelt måltid i boks. Litt vin i glasset er alltid en god ide for å skylle ned maten. Velbekomme.
Nesten helt ute ved den franske vestkyst, nærmere bestemt ved byen Nantes, i enden av Loire-dalen ligger Muscadet. Et område som produserer vin med druen Melon de Bourgogne. Viner som ikke rager øverst i kvalitetshierarkiet, men der det finnes gråstein finner man også ofte gull. Og her som i de fleste andre steder i verden skjer det mye spennende på vin-fronten.
Når man sitter ute i solsteken, nyter livet og straks skal momse litt kjøtt fra grillen så er det ikke nødvendigvis kompleksitet og edle dråper man ønsker i glasset. Desto større er behovet for noe saftig og leskende, noe ukomplisert og digg, men som samtidig har nok kropp og tekstur til å håndtere forholdsvis kraftig kost.
Biff og Bearnaise var en fredagsklassiker her til lands før taco’n kom og overtok. Men denne smørsausen fikk etterhvert et noe harry rykte på seg, og det ble jo ikke bedre av at de fleste sausene som ble spist kom i pulverform fra pose. Nå er sausen blitt noe mer stuerein igjen, og det er ingen tvil om at det er en god saus, som er knalldigg til grillet oksekjøtt. Denne gangen har jeg laget en noe forenklet juksebearnaise.
Dagens Næringsliv har i dag en veldig interessant artikkel om hva som foregår bak hyllene på Vinmonopolet. Hvis man ser på polets totale kundemasse så tror jeg det er et ekstremt fåtall som i det hele tatt forholder seg til at vinene ankommer Norge via en importør. Som kunde så trenger man heller ikke å forholde seg til at en produsent bytter norsk importør, men for de involverte kan det være svært så dramatisk.
En intens Cornas fra eminente Thierry Allemand. Med 10 år på baken viser den lett utvikling, men har fortsatt et langt liv foran seg. Et klassisk kjellerprosjekt. Hvorfor drikker jeg ikke mer syrah fra Nord-Rhône? Gjort riktig er det virkelig noe av det beste som fins.
Alle rapporter tilsier at 2014 var en svært bra årgang for Chablis. Juicy viner med fantastisk ren og presis frukt, fin modning og stort lagringspotensiale. Jeg var nylig i Burgund og fikk smake hele rekken til Vincent Dauvissat fra 2014 og kvaliteten var gjennomgående høy. Nå har Christian Moreau sluppet sine Grand Cru fra 2014 og de leverer i aller høyeste grad. Jeg har kjøpt inn noen flasker og dersom man sammenligner med prisene til sentral-burgundere så er dette snakk om røverkjøp.
Pasta er min livsbøye. Når jeg er trøtt på mat, inspirasjonen er i kjelleren og jeg aller helst skulle ønske at jeg slapp å lage middag så tyr jeg til pasta. I gamle dager, da man var uten barn og bodde på løkka var det bare å momse noe digg take-away. Men disse pokkers barna krever middag, hver eneste dag. Kravstore minimennesker. Når valget så falt på pasta så klarte jeg å grave frem litt inspirasjon og fant frem et par råvarer til. Klassiske kombinasjoner som smaker godt.
Jeg satt for ett års tid siden i et smakspanel der vi blindsmakte entrecôte fra dagligvaren, og jeg felte i etterkant en matsnobbete, lettsaltet tåre for alle som kun har en kjedebutikk som leverandør av livets råvarer. Kjøttet var for tynt skåret, det var helt uten fettmarmorering, det var tørt og det var smaksløst. Nå er jeg muligens blitt noe jålete hva gjelder kjøtt, men det er fordi jeg vet at kua har et så uendelig stort potensiale.
Dette er et snasent tilbehør som ofte kastes sammen hjemme hos oss. Det huker liksom av alle boksene, det er friskt og syrlig, det er saftig og sødmefullt og det er lett spicy. En salat som passer perfekt til alt av krydret mat, det være seg fra det asiatiske kjøkken eller fra BBQ-smoker’n. Spare ribs, grilla kyllingklubber, crispy duck eller noe annet snacks. Og samtidig så setter det farge på tilværelsen. Tilbehørenes påfugl, eller transvestitt om du vil.