EN VINREISE TIL BURGUND

Jeg ble ganske så tidlig i min vin-interesse eksponert for både røde og hvite viner fra dette sagnomsuste distriktet. Pinot Noir og Chardonnay. Men det tok tid før jeg begynte å forstå og ta innover meg den til tider underkommuniserte kvaliteten disse vinene innehar. Dette er ikke viner som kaster seg om halsen på deg, som kler av seg på første date og brøler som en britisk fotballsupporter. De beste eksemplene er som unge ofte tilslørte og nedstemte, ja, man må nesten gripe etter aromaene for å få has på de. Men gitt litt tid og litt luft og det åpenbarer seg en renhet og en eleganse i frukten som er helt uimotståelig. Det oser av kompleksitet, vinene er intense, samtidig som de oppleves vektløse og transparente, det er bare å gi seg hen og la seg forføre. Har man først fått sansen så er det dessverre ingen vei tilbake, og det var på høy tid å reise dit det skjer. Til vinmarkene.

(Vinmark i Morey-Saint-Denis, tilhørende Domaine Arlaud)

Jeg reiste ned med en særdeles leken og uhyre kompetent gjeng. Jeg var den eneste som var førstereis og min smakserfaring og Burgund-kunnskap rakk de såvidt opp til knehasen, men heldigvis er ingenting bedre enn å henge med folk som er flinkere enn en selv når målet for turen er å lære mer. Vin er et landbruksprodukt, og grostedet er uhyre betydningsfullt. Man får så mange flere knagger å henge teorien på når man har besøkt vinmarkene, hilst på produsentene og smakt vinene. Kartene fremstår langt mer lesbare og det er lettere å forstå hvorfor de forskjellige vinmarkene produserer høyst forskjellig vin. Ta turen.

(Gjeng, type svært tørst)

…

Vi begynte i Chablis og besøkte Dauvissat og Ravenau. To produsenter som, sett bort fra deres forskjeller i stil og tankesett, har det til felles at de er blant de mest rennomerte i hele appelasjonen. Dauvissat driver biodynamisk i vinmarken, og svovelbruken er høyst moderat, Raveneau derimot har en mer konvensjonell drift i både vinmark og kjeller. Vinene er nesten umulig å få tak i, og de videreselges dyrt. Vincent Dauvissat lot oss smake på hele rekken fra 2014-årgangen, en årgang som virkelig leverer i Chablis. En artig kuriositet var at flaskene vi fikk smake på en onsdag var blitt åpnet lørdagen i forkant, og han uttalte selv at vinene lett kunne stå åpne i en fjorten dagers tid.

Anywho, det vi fikk smake var av strålende kvalitet, fra hans Petit Chablis til Les Clos. Felles for de alle er en kjølighet og friskhet i frukten, en nerve og en sitrende syrlighet. De er intenst mineralske og jo høyere opp i kvalitet desto mer potens og kraft. Dette er viner som fremstår noe knytt i dag, men som perfekt modne er helt der oppe kvalitativt. Det fikk vi også erfare når vi smakte på Les Preuses fra 1999, en av 7 Grand Cru vinmarker i Chablis. Frukten fremstod perfekt moden, og aromabildet var pent utviklet. Men energien og syrligheten var fortsatt høyst tilstede og ettersmaken bare varte og varte.

(Chablis i bakgrunnen, Grand Cru-vinmarker i forgrunnen)

…

Hos Raveneau var det fatprøver fra 2015-årgangen som havnet i glasset. En årgang de selv uttalte at var helt midt på treet, god kvalitet, men ikke noen klassiker. Sesongen var varm og tørr og druene ble høstet allerede 3 september. Det sier allikevel litt om selvtilliten og vissheten om at alt blir solgt å snakke ned sin egen vin og en årgang på denne måten. Det mest oppsiktsvekkende med denne smakingen var hvor utrolig åpent og tilgjengelig alt fremstod. Det var høyst drikkbart, og fremstod ikke som en lagringsårgang. Men det er lite som slår en tilgjengelig Raveneau så smakingen var strålende. Også her er det en gjennomgående nerve, mineralitet og intens syre i vinene. Frukten derimot fremstår mer konsentrert og rikere. Gul stenfrukt som tenderer mot aprikos var ganske gjennomgående, av og til fremstod frukten enda mer tropisk. Blomster og urter var også hyppig nevnt i smaksnotatene mine.

Noe av det jeg liker aller best med disse vinene er allikevel teksturen, de er kremete og fyldige, komplekse og delikate og syrligheten kan minne om sitrondrops. Deres standard Chablis er alltid uimotståelig og deres Grand Cru Valmur var virkelig en høydare. Fantastisk intensitet og potens og evigvarende lengde. Også her fikk vi smake noe mer modent, Premier Cru Butteaux fra 1986. En kremete, sødmefull og intens go’bit. Ekspressiv og moden duft av honning og kandiserte sitrusfrukter. Aprikos og blomstereng. Strålende lengde som avsluttes med en delikat og sødmefull syrlighet. Jeg var 4 år gammel da disse druene ble plukket, flasken har de så oppbevart i 30 år før de åpnet den for oss, en gjeng med vin-interesserte nordmenn. Det lar jeg meg sjarmere av.

(Flasker drukket på Pot d’Etain)

…

Innimellom disse besøkene så fikk vi også skvist inn en natt på Pot d’Etain, et lite vertshus en halvtime i bil utenfor Chablis. Maten var som på de fleste restaurantene i Burgund helt ok, men vinlisten derimot, vinlisten får det gamle testamentet til å føle seg fysisk underlegen. Den er enorm, med alle de store produsentene fordelt på en rekke gode årganger, og prisene er definivt innafor selv om de også her stiger i overkant fort.

Høydepunkter fra kvelden var blant annet en Meursault fra Domaine Roulot, en av mine absolutte favoritter hva gjelder hvit burgund. Fra vinmarken Clos du Mon Plaisir fra 2012. Sødmefull og rik frukt, men allikevel lett på tå og svært presis. Delikat og kjølig på duft med hvit stenfrukt og florale innslag. Meursault gjort på dette viset er bare himmelsk godt. Og det var ikke noe mindre godt med en Meursault fra legendariske Coche Dury fra 2008 og vinmarken Les Rougeots. Slankere og kjøligere, med en intens syrlighet og knasende mineralitet. Konsentrasjonen er enorm, men denne hadde ikke hatt vondt av ytterligere tålmodighet før åpning.

En Grand Cru Les Clos fra Dauvissat fra 2007 hadde nok også hatt godt av noen flere år på langs. Frukten er subtil og dempet, og den er høyst sparsommelig hva gjelder duft. Men selv om den fremstår stram så er man borte og snuser på noe massivt, man får små hint og tegn om hva som ligger latent, og det er ofte nok til at man får et smil om munnen.

(Lokal posør)

…

Ferden gikk så videre til Beaune, et naturlig sted å bo når sentralburgund skal inspiseres. Også et yndet sted for mat og drikke, og vi hadde blant annet et måltid på Ma Cuisine som inneholdt noen vinøse høydepunkter. Et av de var en av svært få flasker som ble drukket som ikke hadde Burgund som opphav. Vi tok turen litt lenger sør til Nord-Rhone, nærmere bestemt Hermitage og eminente Jean-Louis Chave. Druematerialet var fra 2004 og vinen ble ledsaget av en raus porsjon entrecote. Saftig, fantastisk ren, kjøttfull og moden frukt. Mørk, dyp og intens duft av skogsbær, lakris, pepper og urter. Energiske tanniner, hissig syre og mektig lengde. Virkelig ingen dum kombo. Er det noen som lager bedre Hermitage enn Chave?

Et annet høydepunkt for min del var en kommunevin fra Domaine Armand Rousseau, en Gevrey-Chambertin fra 2013. Dette er pur nytelse. Parfymert og elegant rødbærsfrukt. Fioler og bringebær. Superåpen, solmoden og saftig. Finslepne tanniner, delikat struktur. Hadde vinen vært en kvinne så hadde jeg blitt med henne hjem. Uimotståelig og forførende.

(Foto av fotograf som fotograferte fotograferende vinturister)

…

Ferden gikk så videre til Patrice Rion som holder hus (et svært fint et) i Nuits-Saint-Georges. Her var det 2013 som stod på smakebordet. En produsent som lager vin både på egne og innkjøpte druer og som besitter snasne vinmarker både i Nuits-Saint-Georges og Chambolle-Musigny, blant annet har han druer i en av mine favorittmarker «Les Amoureuses», en slags mini-Grand Cru. Dritdyr og lite tilgjengelig, men uhyre sjarmerende. En vin som dessverre ikke ble smakt på ved denne anledningen.

Av det som ble smakt så var det særlig to Premier Cru viner fra NSG som gjorde et godt inntrykk, «Les Argillieres» og «Clos Saint Marc», vin som i motsetning til mye av det andre vi drakk på turen faktisk er tilgjengelig i bestillingsutvalget (mye er kun spesialbestilling) på vinmonopolet. De hadde begge en dyp og forholdsvis mørk fruktprofil på duft, kjølig og ganske mineralsk stil. Men der Clos Saint Marc sjarmerte med saftig, ren og delikat frukt og slepne tanniner så var Argillieres mer knytt og fast i fisken, med tett og tanninsk avslutning, den var rett og slett ikke fornøyd med å ha blitt åpnet allerede.

(Vinsmaking hos Patrice Rion)

…

Turens siste besøk var ikke bare turens fremste, men også blant de mest interessante besøkene jeg har hatt så langt i min korte karriere som vinprodusentbesøkende. Vi tok turen til Morey-Saint-Denis og Domaine Arlaud. Cyprien Arlaud satte livet sitt på vent i mange timer for å vise oss rundt i det druedyrkende landskapet, vi fikk inngående kjennskap til hvordan han arbeidet og vi fikk hilse på hingsten som stod utslitt i kanten av veien etter å ha pløyd nok en vinmark. Han pekte og forklarte hvordan vinden kom ned fra åskammen, han delte villig geologisk innsikt og detaljert informasjon om varierende jordsmonnskarakter og hadde sterke meninger om hvordan vin skal produseres.

Og alt dette var bare en forsmak på det gode han så skulle servere oss fra kjelleren senere på ettermiddagen. En produsent få av oss hadde inngående smakserfaring fra, men et perfekt eksempel på hvordan menneskene bak kan totalt endre ens oppfatning av et Domaine. Vin er så uhyre mye mer enn generiske smaksnotater, steril analyse og vilkårlig poengsum. Det er knallhardt arbeid, det er et samarbeid med moder jord, ofte på hennes premisser, det er landbruk, det er kjærlighet og det er lidenskap. Et snev av respekt bør vises til enhver flaske åpnet og ethvert glass konsumert.

(Sliten hingst)

Etter rundreisen i vinmarkene var det dermed ekstra interessant å smake oss gjennom porteføljen i etterkant, vi smakte både fatprøver fra 2015 og flasker fra 2002-2013. Det var mye godt, men om jeg skal trekke frem noen som ga det lille ekstra så var både Premier Cru Les Ruchots og Grand Cru Charmes-Chambertin fra fat særs lekne. Ruchots viste frem parfymerte mørke skogsbær, sødmefull frukt, flott balanse og slepne tanniner. Charmes-Chambertin var kjøligere i stilen og frukten var rødbærspreget med innslag av fioler og lakris. Fin tekstur og god konsentrasjon. Også her var tanninene delikate og slepne. Det aller beste vi fikk smake var en Grand Cru Bonnes Mares fra 2002. Virkelig godt. Flott utviklet duft med jordlige aromaer, kirsebær og bringebær. Kraftig og stor vin, fast i fisken med nydelig stofflighet. Energisk avslutning med småtaggete tanniner og flott lengde. Skikkelig digg var det. En verdig avslutning på et ekstremt lærerrikt besøk.

(Eminente Cyprien Arlaud delte villig av både kunnskap og vin)

…

Av andre flasker som ble konsumert i løpet av lunsjer og middager så vil jeg trekke frem en Chablis Premier Cru Montmain fra produsenten Duplessis årgang 1988, ekstremt vakker duft med mineralitet og blomster. Salt sjø og epler. Intens syre og pen fedme. Strålende lengde, nydelig vin. En Meursault fra 2005 og Comtes Lafon var stødig som en bauta. Elegant duft med blomster og moden stenfrukt. Pen fedme med sitrondrops, fersken og aprikos. Rik, men nydelig balansert.

Bourgogne Blanc fra Roulot i 2012, er det noen som er vassere enn han på Bourgogne Blanc? Mineralsk nese med sitrus og floralitet. Flott konsentrasjon, pen intensitet og rikhet. Kremete og lett sødmefull. Fin balanse, syrlig og delikat. Strålende lengde. Vi spiste og drakk fra morgen til kveld i fire dager til ende, og jeg tror jeg endte opp med rundt 70 smaksnotater fra turen. Jeg er blitt litt manisk på akkurat dette, rett og slett fordi jeg merker at jeg lærer og ikke minst husker ting jeg har notert ned langt bedre. Det er jo også den klart viktigste grunnen til at denne bloggen eksisterer, for at jeg skal lære. Egoblogg.

(Vinmarken Clos des Ducs, tilhørende Domaine Angerville)

Burgund var fantastisk, og kan virkelig anbefales alle som har et bankende vinhjerte. Vi hadde med en fransktalende og særs sjarmerende kul kis og det var helt klart en fordel da engelskkunnskapen til de lokale var høyst varierende. Men ikke la det hindre deg i å ta turen. Mat og vin er i stor grad et internasjonalt språk. Heia Burgund. Nyt mat, nyt vin, nyt livet. Takk for meg.