Jeg har riktignok aldri fått noen diagnose på det, men at personligheten min til tider virker å sprøyte anabole steroider inn i hjernens interessefelt er jeg overbevist om. Jeg er ikke så glad i, eller flink til å ha en interesse/hobby som jeg tar sånn halvveis seriøst. Det er alt eller ingenting. Alt på rødt, all-in, hodet først, med begge beina, bære eller briste. Mat har tatt det meste av tiden min de siste åra, i sommer spilte jeg golf annenhver dag, nå er det vin for alle penga.

Jeg har hatt mange rare, tidkrevende og varierte interesser opp gjennom åra, men jeg tror jeg nå begynner å finne essensen av hva som er viktigst. Og at de tingene jeg nå bruker tid på, er ting som vil være med meg i grava. Gravlagt med en oksehale og en flaske Barolo da altså. Denne matbloggen ble jo startet opp på et tidspunkt hvor min mat-kunnskap var på nivå med potensen til Olav Thon. Men i motsetning til Olav så har jeg tatt tak i problemet, brukt masse tid og energi på det, og jeg har lært meg å lage mat.

For ca. 10 måneder siden så la jeg ut et innlegg på bloggen fra vinmessen Vinfeber. Jeg hadde da i lang tid hatt lyst til å lære meg mer om denne druesaften, men fingeren ville ikke komme ut. Men på denne messen så gikk det opp et lite lys for meg, pokker så stas det er med vin a gitt. Som tidenes mest kunnskapsløse vinjournalist så skribla jeg ned noen ord, og like etter ingressen så kjente jeg at det rykket til i nakken. Faen heller tenkte jeg, jeg visste så uendelig godt hva det var. Basillen hadde bitt meg. Igjen. Jeg ringte frua og advarte henne mot tiden som ville komme, hun sukket tungt, men skjønte tidlig at denne delen av meg var noe hun bare måtte ta med på kjøpet. Jeg er jo tross alt perfekt på alle andre områder.

Vin-interessen har kommet for å bli, og den ble ikke akkurat mindre intens etter en ukes tid i Piemonte. Baroloens hjemsted, trøffelens krybbe, livsnytelsens opprinnelse. Jeg kom hjem og tok en tur ned i kjelleren. Denne relativt store, mørke, uisolerte og kjølige kjelleren som har vært fylt med rot, søppel, klær og flyttekaos fra to år tilbake. En Petter Smart-lyspære lyste opp, her er det potensiale. En søndag ble investert, rydding og kasting i høygir. Støvsuging, vasking. 40 kvadrat med rot, var plutselig 40 kvadrat med ledig plass, ordning og reda.

Og endelig kommer vi til sakens kjerne, Herr Nersveen skulle bygge vinkjeller. Vinreoler for enkeltvin ble kjøpt inn, polakker ble kontaktet, skisser ble tegnet. Og med undertegnede sittende i en varm stue med en kopp kaffe og en god bok, så ble det bygd kjeller, bokstavelig talt rett under beina mine.
O wielki wódz, piwnica jest zakończona, lød det fra kjelleren. Jeg styrtet ned, og jaggu hadde de ikke rett. I all sin prakt og pram stod den der, godt festet til veggen, sjefen sjøl sin splitter nye vinkjeller med plass til 1500 flasker. Hallejulah, nå vet jeg hva jeg skal ønske meg til jul hvertfall. Flasker. Mange flasker.

Print Friendly, PDF & Email