Det første halvåret i 2018 har vært en real potpurri av oppturer og nedturer. Eller, hold an litt nå, vær ærlig med deg selv, det er vel først og fremst de negative følelsene som vil bli husket når livet skal gjenoppstå i revy-form sånn rundt 50 år fra nå. Forhåpentligvis med Leif Juster i hovedrollen.

Det var først i voksen alder jeg oppdaget at jeg ikke var den emosjonelle bautaen jeg trodde jeg var. Jeg trodde jeg stod støtt og upåvirket uansett om solen skinte eller det tordnet og lynte, og støtt står jeg, men ikke uten at det knirker litt i reisverket og ikke uten sprekkdannelser i grunnmuren. Jeg håndterer det meste selv om jeg på ingen måte går uanfektet derifra. Det viser seg nemlig at jeg bærer følelsene mine utenpå kroppen, det gjør de veldig eksponerte. Jeg har aldri vært en monoton fyr, men en som veksler mellom eufori og kjellerarbeid.

Mat og vin har vært en viktig interesse og lidenskap for meg i mange år nå, og takket være at jeg har en fantastisk raus og kul arbeidsgiver i W.B. Samson så fikk jeg mulighet til å gå på vinkelner-utdannelsen på Kulinarisk Akademi nå i våres. Å prøve å skjule ambisjonene var fåfengt. Alt annet enn A i karakter og utmerkelsen Årets Student ville være et nederlag. Jeg skulle drepe det kurset, smadre pensum og levere en perfekt besvarelse. Hvorfor jeg ønsket det så sterkt vet jeg ikke helt. Det er bare sånn jeg fungerer. Nå kunne jeg også slå to fluer i en smekk, jeg kunne gå all-in i noe jeg synes jeg var gøy, samtidig som jeg kunne rømme fra erkjennelsen av at livet, slik jeg kjente det, var i ferd med å rase sammen rundt meg.

Fra januar til juni brukte jeg all min kapasitet på å fullføre målet jeg hadde satt meg for vinkurset, levere godt på jobb og samtidig holde maska foran barna, selv om jeg visste hvor det bar. Eksamen kom, og vi startet med blindsmaking. Jeg kjente meg forberedt og i fokus, og følte meg selvsikker når besvarelsen ble levert. Så plutselig kjente jeg panikken bre seg, jeg hadde lest spørsmålene for kjapt, og hadde ikke fått med meg at det var snakk om flere druer i vinen jeg hadde besvart som en riesling, og at det var snakk om éndrue-vin der jeg hadde svart en blend. Kødder du? Skal dette ryke fordi jeg var for rask med å lese gjennom spørsmålene? Det kokte innvendig, men jeg måtte legge frustrasjonen bak meg, neste dag var det teori.

Mellom klokken 09.00 og 15.00 så skrev jeg sammenhengende i et tempo jeg aldri har gjort tidligere, og garantert aldri vil gjøre igjen. 47 sider, håndskrevet, mer eller mindre fullstappet med tekst, var det jeg klarte på de 6 timene. Jeg var sulten og tørst de siste 3 timene, men jeg hadde ikke tid til å ta pause. Jeg skulle jo drepe teorien. Og jeg drepte den. I ettertid så oppdaget jeg også her at jeg hadde glemt et par vesentlige ting, men det får så være, jeg hadde levert så bra jeg kunne. Jeg var helt tappet etter innlevering. Helt tom. På kvelden var det eksamensfest, med vorspiel på en takterrasse på Sørenga. Men boblene måtte vente, jeg skulle i parterapi.

Like før sommerferien fikk jeg svaret. Jeg fikk A, og sammen med en purung og sannsynligvis fremtidig Master of Wine fra Ålesund ble jeg kåret til Årets Student. Yes, nå kommer lykkefølelsen. Bare vent. Straks kommer den. Rett rundt hjørnet. Nå er den vel her snart eller? Hmm, hvor blir den av? Det eneste jeg kjente på var en form for lettelse. Det gikk som det skulle. Jeg var mer eller mindre upåvirket. Eller rettere sagt, livet påvirket meg i så stor grad at jeg var altfor nummen til å hente frem de positive følelsene.

En knapp uke eller to senere gikk jeg og min forlovede fra hverandre. Etter 10 år, to barn, hus og hytte var det slutt. Det var riktignok allerede ett år tidligere jeg ble gjort oppmerksom på at det kunne gå den veien, og da så jeg virkelig ikke noe lys i tunnelen. Det ble helt svart, og jeg bestemte meg for at når det smalt så skulle jeg gå all-in i mørket. Jeg skulle bli sykmeldt, deprimert og stupe inn i dritten med hodet først. Alt kom til å gå til helvete. At prosessen som fulgte tok lang tid viste seg nok å være bra for både meg og de rundt meg. Det har seg heldigvis sånn at selv de lengste og dårligst belyste tunnelene også har en ende. Og på utsiden er alt så mye mer nyansert.

Den ene dagen er vi to voksne og to barn som lever sammen. Dagen etter bor man 1 km unna hverandre og barna flytter vekselsvis annenhver uke. Og til min store overraskelse så er det ikke så dramatisk som fryktet. Jeg har et rikt liv med masse fine folk rundt meg, jeg har nydelige barn, en eks-forlovede som er verdens beste mamma, jeg har en bråte interesser og en jobb jeg stortrives i. Også har jeg pins med drueklase.

Hva som skjer videre med denne bloggen er jeg usikker på akkurat nå, den vil vel forhåpentligvis fortsatt bli oppdatert med særdeles ujevne mellomrom. Men det er ikke oppskrift på surdeigsbrød, oksehaler eller pavlova som står i fokus nå. Det er den viktigste oppskriften av dem alle.

Oppskriften på livet. (Jeez, ro ned litt a pompøse idiot…)

Print Friendly, PDF & Email