Hjem KULE STEDER MIDDAG FOR ÉN PÅ GALT

MIDDAG FOR ÉN PÅ GALT

av Espen Nersveen

Kino har jeg gått på alene siden videregående. Kafé-besøk, en pizza her og en burger der. Alene, null stress. En full 7-retters med vinmeny over 3 timer derimot hadde jeg aldri gjort alene, men fredag som var så gjorde jeg nettopp det, på nyåpnede Galt på Frogner i Oslo, og det var helt fantastisk. Maten, vinen og servicen bidro selvfølgelig sterkt til den gode opplevelsen, men alt ble på en måte forsterket ettersom alt fokuset kunne rettes mot det sanselige. Dette skal gjentas.

I en hektisk hverdag med små barn så er det ikke like lett å dra ut og spise med frua lengre. Det krever litt planlegging og vi må ha barnevakt. Når de få kompisene jeg har også er vanskelig å få med på spontan moro så må man ta ansvar selv og kjøre solo-løp. Jeg har i lengre tid savnet å spise mer ute, det gir meg sårt tiltrengt inspirasjon, det er lærerikt og det trigger meg til å lage ting til bloggen. Særlig interessant synes jeg det er å analysere hvordan maten matches mot vinen.

Bak Galt står den fornorskede svensken Bjørn Svensson, og et knippe andre flinke folk med bakgrunn fra steder som Oscarsgate og Fauna. Mat-stilen på Galt minner mer om sistnevnte, med nordiske råvarer, delikate og rene smaker og en vinmeny som lener seg tungt mot naturvin. Lokalet er noe bortgjemt, men selv om de knapt hadde annonsert at de hadde åpnet så fylte restauranten seg helt opp i løpet av kvelden. Jeg dro dit spontant, og fikk det eneste bordet som ikke var booket. Flaks.

Et bedre måltid bør alltid begynne med et glass Champagne, og det gjorde det selvfølgelig her og. Jeg fikk servert en herlig frisk blanc de blancs fra Lancelot-Pienne. Syrlig og skarp i kantene, kremet mousse med nydelig mineralitet og smak av epler og gjærbakst. Herlig forfriskende og smaksløkene var med det vekket til live. «Dette blir moro», hvisket de seg i mellom.

Som appetittvekker ble jeg servert en tartar av hjort, på hjemmebakt flatbrød med en syrlig yoghurt og noen friske urter. En rund og god munnfølelse med elegant smaksprofil. Angrer fortsatt på at jeg ikke ba om en til.

Fortsatt med Champagne i glasset fikk jeg servert en grillet fennikel. Hæ? Leser de bloggen min? Hvordan kunne de vite at jeg elsket både grill og fennikel? Deilig røkt aroma, knasende, men mør. Servert med søte råreker og en kremete og fyldig ostesaus laget på prästost.

 

Jeg lar øynene vandre rundt i lokalet og legger merke til flere familier med unge barn. Er de hardcore foodies allerede i 10-års alderen eller er det bare far som har lyst på noe godt å spise og økonomien ikke er en utfordring? Veggene er koksgrå, pushwagner henger like over bordet mitt, og en større vase med bjørkekvister har dessverre rukket å få tørre blader.

Hvitvin fra Rhône drikker jeg svært sjeldent, og når jeg gjør det så er den enda sjeldnere laget på druen Clairette. Produsenten Eric Texier har jeg sansen for, og det var vinen hans Côtes du Rhône Adéle jeg fikk i glasset. Mineralsk, kjølig og forholdsvis dempet aromatisk. Fin fylde i munnen med stofflighet. Litt jordlig på smak, grønne toner og hint av asparges. Ikke utpreget syrlig, men en sjarmerende bitterhet i svelget. En mineralsk, salt og ganske så kul vin. Hva skal de servere til denne tro?

En intens tomatsuppe med bakte grønnsaker, fersk bladpersille og tørket sopp havnet på bordet. Det indiske krydderpreget jeg opplevde fikk jeg avkreftet at var tilstede, kunne det komme av eddiken? En krevende rett å sette vin til, men jeg synes det traff overraskende fint. De jordlige, grønne smakene ble hentet opp og det samme ble bitterheten.

At vinen i tillegg skulle ledsage neste rett var interessant. En rik og fyldig kroppkaka (en slags svensk raspeball) med kantareller, salt fenalår og bitre tyttebær. Ikke så mye fett, så vinen hadde ikke behov for så mye syre. Fylde derimot var nødvendig og tilstede, saltheten i vinen ble forsterket av fenalåret og bitterheten fra tyttebærene tok heldigvis ikke helt overhånd.

Så kom det en skikkelig frekkas i glasset. Mother Rock er et kjent navn i naturvinsmiljøet, og jeg har også delt en oransjevin fra denne produsenten her på bloggen tidligere. Fra Swartland i Sør-Afrika, og laget på druen Chenin Blanc. Vinen heter Force Majeure og har en uklar, gul farge. Intenst parfymert duft med nedfallsepler, syltet sitrusfrukt, aprikos, blomster og krydder i retning av nellik. Både aromatisk og på smak hopper den ut av glasset. I munnen er det intense smaker av ananas, aprikos og blodappelsin. Frisk og syrlig i stilen, saftig og god ettersmak. En chenin blanc med ADHD.

Hvordan skulle dette gå sammen med delikate sjøkreps fra Frøya? Overraskende godt skulle det vise seg. Sjøkrepsene, ja, jeg fikk to, var intense på smak, fantastisk søte og perfekt varmebehandlet. Tilbehøret bestod av brokkoli, fermentert purre og brønnkarse-emulsjon. Mye grønt, uten at det smakte grønt. Maten fungerte som ritalin på vinen. Alt ble dempet, vinen fikk en kontekst og et rammeverk og vi presterer jo alle bedre med klare rammer og tydelige retningslinjer. Dette var godt.

Så ble det hele litt for vilter for min smak. Turen gikk til Østerrike og vinen Opok, produsenten Muster har her laget en vin på blant annet sauvignon blanc. Dette var ekstremt intenst, sitrusnoter på auto-tune, skrikende gul frukt og den druetypiske aromaen kattepiss. Rik og bredskuldret med en syre som klebrer seg fast i tunga og blir værende. Jeg kan kjenne meg igjen i vinen, da jeg også kan bli både dominerende og høyrøstet, men det er sjeldent sjarmerende.

Til vinen fikk vi et ganske så freidig surdeigsbrød, og selv om det var av særs høy kvalitet så har jeg kanskje landets flinkeste baker som kollega (hei Erlend) så jeg begynner å bli bortskjemt på god gluten. Den piskede og særs syrlige rømmen fra Avdem var strøken. Både brødet og rømmen tok imidlertid tunnel på vinen.

Det gjorde også fisken, i dette tilfellet en hellebarn, altså en kveite på under 5 kg. Om man skal pirke så var den ørlite tørr, og manglet litt salt, men smørsausen kunne jeg drukket fra glass, syrlig og snasen som den var. Salaten var krønsjy, og helheten var god. Maten gjorde et iherdig forsøk på å sette Opok’n i hjørnet, men det er vanskelig å temme en drage og vinen blir i overkant dominerende.

Det havnet et nytt par på bordet ved siden av meg. Fruen poengterte tydelig til de som serverte at vin-menyer synes hun, uten unntak, var kjedelig. Hun takket så nei til et glass Champagne, og bestilte heller en flaske Sancerre…… Folket strømmer på, og jeg har ikke hjørnet mitt for meg selv lengre.

Pinot Noir fra Central Otago, New Zealand i glasset. Moonlight Race fra produsenten Burn Cottage. En radikalt annerledes stil enn de kjølige, presise og til tider vektløse burgunderne jeg for alltid vil ha et intenst kjærlighetsforhold til. Denne vinen dufter av dyp, sødmefull frukt, brent pepper, plommer og kirsebær. Den er konsentrert og besitter en kjøttfull frukt. Den er stofflig, kraftig og har lett kornete tanniner. Den bærer litt preg av eik, men selv om den trener på Haralds Gym så er det en veldig delikat og digg frukt under den litt harde fasaden. Vi må aldri glemme at alt har en bakside, vi er alle nyanserte og mangefasetterte.

Når retten kom på bordet så kom også noe av forklaringen på hvorfor en Pinot på anabole steroider ble valgt ut. Det var villand på asjetten, og den besatt en intens smak av viltkjøtt. Mørk, nesten pepret smak. Noe jernpreg, men ikke betegnende. Den ble akkompagnert av en lett bitter og grillet savoykål, pepperrot og ristet rugbrød. En nydelig rett, og vinen fremstod fruktigere i tosomheten. Det er jo der vinen hører hjemme, i et samboerskap med mat.

Nevnte jeg at jeg satt i en sofa? Den var god å sitte i. Lesestoff hadde jeg med, men det var det ikke behov for. Den tiden som ikke ble brukt til å spise, drikke eller notere, ble brukt til å kontemplere. Det var stillhet, men den ble aldri pinlig. Samtalen gikk aldri i stå. Jeg ble beriket og beruset, og frihets-opplevelsen var intens. Jeg lo allikevel ikke høylytt av de som hadde tatt med en venn eller en tinder-date ut for spise, de visste jo bare ikke bedre.

Jeg fikk usedvanlig god service gjennom hele måltidet, det var dialog, det var oppmerksomhet og jeg ble tilbudt ost. Om ikke menneskehetens fremste oppfinnelse, så gi det nå en pallplass i det minste. Jeg fikk to norske og to franske. Munkeby, råblå, comte og chevre. Som drikke fikk jeg ikke én vin, men to. Viner som var diametralt forskjellige. Etter endel smatting, smaking og fundering forstod jeg hensikten. Den ene vinen var myntet på munkeby og comte, den andre stod bedre til chevre og råblå.

I det ene glasset fikk jeg en strålende riesling spätlese fra Selbach-Oster, fra 2012 i magnumflaske. Ahh, sødmefull rieslingaroma, jeg vil ha deg som parfyme. Hvite blomster, lime og aprikos. Sødmefull gul frukt, krisp og frisk syre. Balanse, balanse, balanse. Pasjonsfrukt, godteri på flaske. Ellevill til blåmugg, snasen til chevre.

I det andre glasset fikk jeg en knusktørr vin fra Terroir Al Limit, fra Priorat i Spania. Noe fjøspreg på duft, men også epler og pærer, appelsin og høstløv. Den er tørr og stram i munn, med en røkt og distinkt salt mineralitet. Den har fått litt skall-kontakt, noe som gir en nydelig tekstur, som et pent vevet tanninteppe. Man tenker gjerne sødme når man skal ha drikke til ost, men denne drakk nydelig til den faste comte og halvfaste munkeby. Deilig smak av nøtter både i ost og vin. Hånd i hanske.

Dessert nå. Var mett for en time siden, men kjør på. Vi avslutter kvelden med en søt Chenin Blanc fra Clos de L’Elu fra Loire. Det var ikke en naturvin, men hvorvidt den da er urban sa de ingenting om. Uansett om de har bilde av Rudolf Steiner eller ikke på veggen, så kan de lage vin. En kompleks duft bestående av tørket gul frukt, nøtter, appelsinskall og skifersten. En intens eksplosjon av smaker. Rik, søt frukt, honning, mer nøtter og krydder. Salt i avslutningen, med en nydelig ettersmak.

Desserten derimot er iskald, frisk og syrlig. En havre-is med plommer og krekling. En dessert nesten uten sødme, men matchen er både nydelig og overraskende. Vinen og maten kompletterer hverandre utmerket. Tommel opp.

Jeg tenkte å hive i meg enn dobbel espresso før jeg betalte og tok turen hjemover, men det får man ikke slike steder lengre. Det er Tim Wendelboe som har siste ordet. Og det ordet var lysbrent, friskt og fruktig. Å kalle det en svart kaffe er en overdrivelse, selv mørkebrun vil være å strekke det langt, men at den beige kaffen med smak av nepe og bitter sjokolade var god er det ingen tvil om. Han kan kaffe han Tim.

Galt leverte til forventningene. Det var stødig håndverk både på mat og vin-fronten. De snakker til et mat- og vininteressert publikum, og leverer deretter, så dersom du vil ha tre timer spekket med sanselige opplevelser så ville jeg definitivt tatt turen. Men dra dit alene da, sosial kan du være en annen gang.

Med musserende, full mat- og vinmeny, ost med drikke, kaffe og tips så ble jeg satt tilbake 2.100,-. Det er virkelig ikke ille. Etterhvert skal de også utvide menyen med enkelt-retter så man ikke må sette av hele kvelden for et bedre måltid.

Galt Oslo
Frognerveien 12, 0263 Oslo
http://www.galt.no

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

Mer snacks