Jeg skulle en tur på Maschmanns Matmarked for å finne meg en fin skrei til middag da jeg fikk øye på de. De lå der mellom noen kamskjell og østers. En fin liten haug med sjøkreps, som idet de fikk øye på meg begynte å kravle i min retning. De minnet meg om foreldreløse valper som gjør seg så yndige og søte som mulig for å bli tatt med til et bedre liv. Jeg har vært innom denne sjappa såpass ofte at det gikk nok rykter om at råvarene som havnet i mitt hus ble behandlet med en nennsom hånd, avlivet med verdighet og spist med dyp respekt. At jeg også har en fet kullgrill gjorde det nok ikke mindre attraktivt å bli med meg hjem.

sjokreps02

 

Så hva skal man gjøre når noen feiende flotte eksemplarer av vår kanskje beste råvare byr seg frem på den måten? Vel, jeg har hvertfall ikke hjerte til å la de ligge. Hvis de ønsker å bli grillet hardt og spist av meg, hvem er jeg til å nekte de? Jeg løftet de opp og tok de med meg hjem som den barmhjertige samaritan jeg er. Grillen ble fyrt opp, smør ble smeltet og tilsatt finhakket salvie. Som seg hør og bør når man får gjester så lot jeg de hilse både på min forlovede og min datter på 5 år. Jeg tok så frem en av mine største kniver og kjørte den kontant ned i hodet på sjøkrepsen og splittet den som en trent samurai. Tarmen ble fjernet og de to halve bitene ble lagt på et fat, og gitt et lite dryss salt.

sjokreps03

 

Kullet var rødglødende, og grillen holdt mange hundre grader selv om det var lett snøvær og et par blå på gradestokken. Perfekt grillvær. Sjøkrepsen ble lagt med kjøttsiden ned og rakk såvidt å kysse den glovarme grillristen før de ble lagt på rygg. Dynket i smør lå de der i et par minutter til kjøttet løsnet fra skjellet og såvidt var varmebehandlet og ferdiggrillet. Jeg tok de inn i min lune bolig i beste bærum øst, la de på et bloggfoto-vennlig fat og kjente på lukten av smeltet smør, sjøkreps og røyk. En aromatisk troika som balsamerer innsiden av neseborene. Griske, som bæringer flest, grafset vi til oss sjøkrepsen, vi åt, slafset og slurpet i oss alt på få sekunder. Tanken om å nyte de med respekt og verdighet var glemt for lenge siden. En kåtskap ovenfor grillet sjømat tok over, og vi glemte tid og sted. Men satan i japan så godt det var.

Finnes det egentlig noe bedre? Jeg har mine tvil.

Print Friendly