Hjem SJØLVE LIVET HVORFOR SKRIVER JEG OM VIN?

HVORFOR SKRIVER JEG OM VIN?

av Espen Nersveen

Jeg skal bli verdens beste vinjournalist, var det en dame som skrek høyt for ikke så lang tid tilbake. Det ble både oppstyr og bok, og jeg tenkte i mitt stille og til tider kaotiske sinn; pokker, det var jo min plan. Greit nok, jeg nedjusterte ambisjonene noe og utbasunerte uten at noen hørte det; Jeg skal bli en ganske så frisk og freidig vinblogger. Jada, dere hørte riktig. Og det skal skje her, rett foran øynene deres. Det er bare å glede seg.

vinflasker

Det ligger en liten håndfull innlegg ute på denne bloggen om vinflasker jeg har kjøpt, konsumert og ordlagt. Litt informasjon om produsenten, vinen som blir beskrevet og et relativt generisk smaksnotat. Jeg har kommet dithen at jeg syntes vin er pokkern meg så moro. Jeg higer etter å kjøpe, drikke og skrive om vin. Jeg leser, grubler, nettsurfer og diskuterer vin hver eneste dag. Det er blitt en lidenskap, en intens en. Så hva nå? Hvor går man videre?

Å skrive om vin er utfordrende, lærerrikt og morsomt. Noe av det mer vanskelige er å definere hvem man er/vil være som vinskribent(?), og kanskje enda viktigere, hvilket publikum skriver man til? Hvor skal man sette fokus? Skal forgrunn eller bakgrunn stilles skarpt? Hvem er dere der ute som trykker dere inn på bloggen min og leser skribleriene om mat og vin? Hvem er dere? Hvem er jeg? Hvem er du? Okey, vi lar den dypeste filosofien og schizofrenien ligge.

vinmark

Det å kjenne sitt publikum gjelder selvfølgelig for matoppskrifter også. Skal de inneholde dyre råvarer, billige råvarer, lang tilberedningstid, rask tilberedningstid, hverdagsmat, festmat. Hva vil folket ha? Hva vil jeg bidra med? Mitt fokus har hele tiden vært å pushe meg selv via bloggen til å lage mere og bedre mat, bli en flinkere matlager, og få en dypere kjærlighet til gode råvarer og alt det positive god mat bringer inn i et familieliv. Jeg føler at jeg har fulgt min egen magefølelse, tatt grep, lært masse og samtidig fått mange besøkende. Takk til dere. Nå vil jeg gjøre det samme med vin.

Så i hvilken grad skal eller trenger en blogger å forholde seg til leserne sine? Skal man skrive for de som allerede er trofaste, eller skal man hige etter nye og kanskje andre lesere? Kanskje man bare skal skrive for seg selv? Risikerer man da å miste kjernegruppen som allerede heier, eller vil de bare øke i omfang? Det å skrive en blogg innebærer jo en liten dæsj ekshibisjonisme, man vil jo bli sett, lest, forholdt seg til. Men det skal jo helst skje på sine egne premisser. Men hvorfor skal jeg skrive om vin? Kan jeg ikke bare nyte interessen og dykke ned i materiet for meg selv, uten å legge så mye arbeid i det? Hvorfor er behovet for å dele så presserende?

Min kunnskapstørsthet etter vin har hatt et ganske likt hendelsesforløp som når jeg ble nysgjerrig på mat. Jeg begynte helt på scratch, ingen kunnskap overhodet, fikk sansen, tok det seriøst, deltok på kurs, leste, smakte, var nysgjerrig. Og etter litt om og men, så kan man mer enn man kunne før. Det er jo moro å kjenne på. Når det gjelder matlagingen vil jeg påstå at jeg aldri hadde lært like mye om jeg ikke hadde hatt denne bloggen. Når det gjelder vin så føler jeg meg ganske så komfortabel med å skrive smaksnotater, jeg begynner å finne min egen smak og har en liten grunnmur med teori jeg kan stå på. Men hvor går man så videre?

Skal det være knallhard fokus på vinens kvaliteter uten å forholde seg til verken pris eller tilgjengelighet på flaskene som blir beskrevet. Skal jeg grave meg ned i de dypeste detaljer om vinifikasjon, årgangsvariasjon og terroir. Eller er en mer kommersiell, prisbevisst og matmatchende tilnærming å foretrekke. Pent skumme fløten hva gjelder teoretiske detaljer og småsvevende adjektivskåte smaksbeskrivelser.

masso

I bunn og grunn så handler det jo bare om min higen etter å bli en bedre smaker, en bedre vinteoretiker og en bedre vinskribent. Hvis dere vil være med på reisen så er jo det koseligere enn Da Capo med Vidar Lønn Arnesen.

Tidligere i uken la jeg til noen kategorier til mine innlegg om vin som jeg har her på bloggen. En av de var «vin under 200 kroner». Okey, jeg er en vinfyr som forholder seg til pris, som vil skrive om vinen det selges mest av til folk flest. Fint. De gode kjøpene til en rimelig penge er moro, finne frem og anbefale inngangsvinene til topp-produsentene føles som en nobel gjerning. Få flere nysgjerrig på, opptatt av, og glad i god vin uten at det tømmer lommeboka. Topp, jeg har funnet min retning.

Men så et par dager senere møter jeg et knippe andre vin-interesserte herremenn for en svært så detaljert og nerdete smaking. Vi snuste, slurpet og spyttet oss gjennom 15 viner fra Côte de Nuits, Burgund, årgang 2008. 5 forskjellige appelasjoner med 3 viner fra hver, i en prisklasse fra 500,- til 1200,- pr. flaske, utilgjengelige for folk flest. Viner laget av samme produsent, i samme appelasjon, med samme drue, fra samme årgang og med knappe hundre meter mellom vinmarkene ble beskrevet som vidt forskjellige. Natt og dag. Jeg storkoste meg, noterte så blekket sprutet samtidig som jeg prøvde intenst å memorere de vidunderlige aromaene i mitt mentale duftbibliotek. Yes, jeg skal bli den nye, men mannlige Jancis Robinson, tidenes vinblogger med fokus på kostbare, utilgjengelige, enkeltvinmarksviner fra spesialutvalget. Nyanseonani og teoriautisme er den nye vinen. Jeg har funnet meg sjæl.

Javel. Et lengre innlegg uten noe særlig fokus, mål eller mening nærmer seg slutten. Jeg er ikke stort klokere, og noen konkret konklusjon blir det hvertfall ikke. Alt jeg er nogenlunde sikker på er at vin som produkt er kommet for å bli, og at jeg ønsker å ta ytterligere del i dens verden. Referansevin og ukedagsvin, dybde og overflate, konkret og flytende, spesial, bestilling og basis. Jeg skal skrive til dere, men for meg, dere skal lære litt, jeg skal lære mye. Min dannelsesreise skal dokumenteres og beskrives, og vil bestå av både overkokt hummer og kanaritartar. Vin er moro. Heia Vin.

Mer snacks

6 kommentarer

Mariann oktober 4, 2013 - 19:28

Gleder meg til å følge vininnleggene dine! Sitter her og koser meg med resten av Occhipinti Nero d´Avola et Frappato 2011 som jeg hadde til fredagspizzaen… Spennende produsent. Kommentar? Fiiiiin pizzavin 😉 God vinhelg!

Espen Nersveen oktober 4, 2013 - 20:34

Heisann Mariann
Finfint at du vil følge innleggene mine.
Occhipinti er en veldig spennende produsent ja, stor tilhenger av SP 68 jeg også, og den vil garantert komme på bloggen etterhvert.

Kos deg med pizzaen og god helg. 😉

Jan Peter oktober 5, 2013 - 11:36

Vær deg selv du, ha fokus på det du er opptatt av; du blir best slik. Ikke når du har fokus på hva du tror du kanskje burde…

Ellers flott blogg.

Espen Nersveen oktober 5, 2013 - 13:32

At jeg skal være meg selv og fokusere på det jeg synes er moro har det vel aldri vært noen tvil om eller fare for. 😉

Sondre oktober 29, 2013 - 03:14

Slenger meg på kommentaren ovenfor. Å beskrive «din reise», om den så består av Casillero del Diablo eller de fineste og dyreste chateu’ene i Burgund blir mest interessant å lese, kontra å tenke for mye på «hva folk vil lese». Keep it up 🙂

Espen Nersveen oktober 29, 2013 - 08:43

Takk for det Sondre. Og du har selvfølgelig helt rett. Det må gjøres på min måte, og for meg selv. Takk for innspill. 🙂

Det går ikke å kommentere